Det finnes så mange filformater for bilder at en vanlig PC-bruker er nødt til å bli forvirret.

Dessuten kan valg av lagringsformat få avgjørende betydning på bildekvaliteten og hva som videre skal gjøres med bildet. En rekke formater komprimerer bildefiler, men resultatet er ofte at du mister informasjon i selve bildet. Det er hva du skal bruke bildet til som avgjør hvilket format du bør bruke.
Når du skal lagre bilder, trenger du normalt bare å velge blant et fåtall av alle bildeformatene som de fleste programmene støtter. De fire viktigste er:

1. Programmets eget filformat, hvis det har noe. Dette egner seg vanligvis best hvis du regner med å redigere filen ytterligere på et senere tidspunkt i samme program.

2. TIF brukes for bilder der det er viktig å bevare mest mulig data med tanke på høy utskriftskvalitet, når du skal bearbeide bildet videre eller hvis du f.eks. skal benytte et trykkeri til videre bearbeiding.

3. JPG brukes der komprimering er påkrevet i forbindelse med bilder som skal brukes på Internet, i et presentasjonsprogram (f.eks. PowerPoint) eller sendes via e-post.

4. Bruk gjerne GIF i stedet for JPG hvis du har redigert bildet eller lagt inn tekst og skal legge det ut på Internet.

Merk for øvrig forskjellen på bildeformat og bildemodus. Formatet beskriver selve bildefilen (se listen nedenfor), mens modus forteller om bildet du har på skjermen f.eks. består av bare gråtoner eller av 256 farger (begrensede farger), om det er basert på RGB-fargemodus (rød/grønn/blå) eller CMYK-fargemodus (cyan/magenta/gul/svart). Format og modus er gjensidig avhengige av hverandre. For eksempel kan visse filformater bare lagre et begrenset antall farger.

Mer om bilder og formater:

dpi
Når vi snakker om bildeoppløsning, bruker vi begrepet punkter per tomme, eller på engelsk dots per inch; dpi. Enkelt sagt vil et bilde med høyere punktoppløsning (dpi) gi bedre oppløsning og flere detaljer i bildet. Tenk deg et kvadratisk bilde som er en tomme stort. Med en oppløsning på 2 dpi vil hele bildet bestå av bare fire felter, mens en oppløsning på 72 dpi gir bildet 5184 forskjellige felter som hvert kan ha en farge. En oppløsning på 300 dpi gir deg hele 90.000 bildepunkter bare innenfor denne kvadrattommen. Det skulle derved være opplagt at en høyere punktoppløsning gir flere detaljer i bildet
På den annen side har det ingen hensikt å skanne inn bilder i alt for høy oppløsning, for det er en grense for hvor høy trykkekvalitet man kan oppnå. Bruker man høyere oppløsning enn nødvendig, oppnår man bare at filene blir veldig store og at trykkingen tar lengre tid.

Kontinuerlige toner og rastrering
Et bilde på en skjerm består av punkter som alle har forskjellig farge eller gråtone; bildene har kontinuerlige toner. Når disse bildene skal reproduseres på trykk er det imidlertid en ting som vanskeliggjør saken: trykkepresser kan bare trykke hele farger, ikke nyanser. I offset-trykk blir en plate behandlet kjemisk slik at bildedelen av platen trekker til seg trykksverte mens den ueksponerte delen avstøter sverte - med andre ord et binært system. Altså blekk eller ikke blekk - ingen gradering.

For å få til kontinuerlige overganger, har man funnet på en lur måte å jukse på - rastrering (engelsk: halftone screen). Man lurer rett og slett øyet ved å trykke bildet som en rekke punkter med varierende størrelse. Bitte små punkter med mye plass mellom gir inntrykk av en lys tone, mens store punkter med lite luft mellom blir mørke toner.

Ved digital rastrering lages rasterpunktene i det som kalles rasterceller og det er her utskriftsoppløsningen kommer inn i bildet. Med en rastercelle som består av 4x4 punkter; kan man lage 16 forskjellige størrelser av rasterpunkter og like mange gråtoner. For å gjenskape 256 gråtoner trengs rasterceller på 8 x 8 punkter. Tettheten av rasterceller angis i linjer per tomme (lines per inch; lpi)

Teoretisk ser man at utskriftsoppløsningen må være åtte ganger så høy som bildeoppløsningen om man skal kunne skrive ut alle nyansene i et gråtone bilde. I praksis er ting litt annerledes - blekk trekker inn i papiret og små prikker flyter sammen, mye avhengig av papirkvaliteten man bruker. Det er derfor en grense for hvor høy linjeoppløsning man kan bruke. Aviser bruker gjerne en linjetetthet på rundt 85 lpi, mens magasiner trykket på bestrøket papir ofte bruker en linjetetthet på 133 til 150 lpi.

Å velge rett bildeoppløsning
Det skulle være opplagt at man minst må bruke en bildeoppløsning lik linjetettheten man bruker. Et par enkle tommelfingerregler er:

1. Skann bilder med omtrent det dobbelte av linjetettheten, så har du litt å gå på hvis du vil skalere bildet.

2. Bruk en oppløsning som går opp i skannerens optiske oppløsning, så unngår du interpolasjon av bildepunkter.

3. Strektegninger skannes med den høyeste oppløsningen skanneren din har. Hvis du har en bordskanner med 600 dpi optisk oppløsning, er gode valg altså 200 eller 300 dpi for fotografier, og maks. oppløsning for strektegninger. Vi får imidlertid stadig bedre og bedre skannere til en rimelig penge. Det vil derfor være fornuftig å bruke litt sunn fornuft når det gjelder oppløsning på det du skal skanne. Skal du skrive resultatet ut på en vanlig printer kan det være fornuftig å ta noen prøveutskrifter og se om resultatet blir godt nok med en lavere oppløsning. Du bør tenke på at jo høyere oppløsning du skanner med, jo større blir filstørrelsen. Skal du sende ditt produkt til et trykkeri er det fornuftig å spørre før du begynner, det er ikke sikkert at det trykte produkt får bedre kvalitet selv om du bruker en meget høy oppløsning. Det vil i mange tilfeller bli et kompromiss mellom kvalitet og filstørrelse. Er du usikker kan du prøve følgende for utskrift til printer: Bruk 300 dpi for sort/hvit strektegninger og lagre filen som TIFF fil, og 150 eller 200 dpi for fargebilde og lagre filen som JPG. Dette gir ofte et godt resultat. Hvis du skal sende produktet til et trykkeri vil som oftest 400 dpi for sort/hvit strektegning og 300 dpi for fargebilde gi bra resultat. Lagre filen som TIFF i begge tilfeller.